Purim fest i Hebron
Det er Purim. En festlig jødisk høytid som fra utsiden kan se ut som et karneval. Den har som alle andre høytider et religiøst tilsnitt, og markerer en gammeltestamentlig hendelse der Haman ( den persiske Kong Xerxes’ rådgiver) hadde valgt ut en dag for å utrydde jødene, men der planene ble avverget av Dronningen Esther. Her i Hebron er det tog der bosetterne har kledd seg ut, og tradisjonell jødiske sanger blir spilt ut av store musikk anlegg. Alle hygger seg. Et par av de minste barna er kledd ut som arabere. Lurer på hvordan foreldrene kom på det kostymet? Det er selvfølgelig et tungt militært nærvær i tillegg til politi. Ved moskeen/synagogen ( som er en bygning som er delt etter massakren) samles toget. Det er også tradisjon at det skal konsumeres mye drikke. Det synes godt på mange. Klokken er ikke ett, men mange har vinflaskene godt klistret til leppene. Det danses, ropes. Unge palestinere og noen turister har samlet seg langs sperringene ved gaten og følger med på paraden.
Kostyme: Fredsaktivist
En bosetter kommer bort til oss, smiler bredt og håndhilser. “I’m a peace activist, and these are my heros “. Han peker på capsen, og bilder han har hengt på denimjakka. Det er bilder av bland annet Amhedineejad (Irans president), Assad (Syrias president), og Gadaffi. Jeg smiler og ønsker han God Purim.
På vei tilbake til leiligheten ser vi at en ung mann har blitt stoppet av militære ved en av kontrollpostene. To av soldatene har geværene rettet mot han og ber han snu seg med ansiktet mot veggen. Vi stiller oss litt unna, der vi har oversikt. Vi ønsker å få oversikt over hvor lenge militære holder igjen personer, og hvordan folk behandles. Det som slår en umiddelbart, utenom hvor tungt utrustet soldatene er, er deres alder. Verneplikten er treårig, for både gutter og jenter fra 18 års alderen. De ser så unge ut. En av de kommer mot oss i barsk gange. “You cannot stand here”. Han er kort og bestemt. “So, where can we stand?”.Vi spør forsiktig for ikke å provosere for mye. Han svarer ikke. Vi setter oss litt ovenfor kontrollposten, der vi kan ha oversikt. Den unge palestinske mannen har satt seg ned på bakken. En av soldatene går bort til han, og roper at han må reise seg. Han gjør som han blir fortalt. Den neste halvtimen er lik.
Inngangen til en kontrollpost. Soldatene står på den andre siden.
Soldatene går bort og flytter på han, ber han snu seg mot veggen. En dame (jødisk) kommer med en pose med noe å spise til soldatene. Etter en stund kommer En annen internasjonal observatør gruppe (TIPH). De gjør mye av den samme jobben som oss, men rapporterer ikke offentlig. De har mulighet til å ringe militære overordnede etter 45 minutter, uten noen garanti for at ting løser seg. De individuelle soldatene har forholdsvis mye makt når det kommer til hvordan de skal utføre oppdraget sitt, er en spesiell side ved systemet.
Jeg er tørst. Idet jeg tar opp vannflaska for å drikke, tenker jeg at den unge palestineren, som nå har stått der i ca en og en halv time, også vil ha. Jeg snakker med de andre i teamet. Hva er det verste som kan skje. At de skjeller meg ut? Holder meg tilbake for å avhøre meg? Jeg bestemmer meg for å gå bort. Soldatene står med ryggen til. Jeg rekker vannflaska til han, uten å si noe. Ha smiler og rister på hodet. En av soldatene har snudd seg og roper etter meg. Jeg sier at jeg ikke har sagt noe, og ville bare gi litt vann. Vi er tilbake ved status- quo. Etter en stund kommer politiet. Militæret og politiet har ulike ansvarsoppgaver og er ikke nødvendigvis samkjørte. Det er en stor panseret politibil. Ingen går ut av den. Plutselig føles det hele som sluttscenen fra Tarantinos, Reservoir Dogs. Vi ser på soldatene, og mannen. Soldatene ser på mannen og politiet, og politiet ser på oss soldatene og mannen. Soldatene ser ikke ut til å bry seg om politiets nærvær. Etter litt åpner politiet bildøra, og noen av soldatene går bort og prater med dem. Etter noen minutter kjører politiet avgårde igjen.
Politiet har ankommet. Jeg prøver å snike til meg et bilde
Saken løser seg ved at en eldre mann, som kjenner den unge mannen, kommer og kjefter på soldatene på hebraisk. Han forteller de at gutten er syk, og at dette vil forverre tilstanden hans. Det har gått to timer. Dette er en helt vanlig hendelse i Hebron og rundt om på Vestbredden. Hjelper vårt nærvær? Vet ikke. Hadde han blitt behandlet verre hvis ingen så på. Kanksje?
Før jeg drar fra Hebron rekker jeg også å oppleve å blispyttet på av bosetter barn. En gruppe bosettermenn som er ute å jogger, med riflene sine i hånden, midt i byen. Palestinske unger som kommer bort til oss og forteller om at soldatene har slått til de med gevær. Og at vi må være til stede på skoleveien til barna, for at de ikke skal bli trakassert av bosetterne.
Jeg rekker også å møte en ordfører i en av landbyene utenfor Hebron, som hadde fått de
Tungt militært nærvær i Hebron. Og tunge porter som deler byen.
nye israelske planene om hvor den berømte muren skulle gå (Muren har blitt satt opp av Israel for sikkerhetshensyn. Problemet er bla at mye av muren går inne på palestinsk område. Muren er ulovlig etter internasjonal rett.). De nye planene viser at bygging av muren vil konfiskere ca 30 % av landsbyen landområder! Ordføreren fryktet at ungdommene i landsbyen vil komme til å demonstrere mot planene. Dersom det blir steinkasting, vil landsbyen bli “straffet” med nattlige “besøk” av militæret som vil komme til å ransake tilfeldige hus om natten, og eventuelt arrestere med noen tilfeldige ungdommer for å sette et eksempel. En vanlig rutine.
Jeg føler meg svett, sliten og trenger noe som kan bidra til en slags balanse i hodet. Min svenske kollega Rafiq tar meg med til barberen Ali. Med en hånd som ville gjort enhver kirurg misunnelig, gir han en fantastisk barbering. Det føles lettere. Det er små ting som trengs for å føle seg vel, i hvert fall etter slike dager. Stor takk til Rafiq, Helene, Alex og Miriam på Hebron Teamet.
- Irfan og Ali
For mer nyheter fra Hebron sjekk ut Helenes blogg:
